Info

Av: Endre Helland. Opprettet: 11/02-07 kl. 23.00.
Sist oppdatert: 04/09-14 kl. 11.15.

Hordaland Krins er kretsleddet av Norges speiderforbund(NSF) for speidere tilknyttet NSF i Hordaland.

Kretsen består av ca 30 aktive grupper hvor den daglige speideraktiviteten foregår, med totalt nærmere 1500 medlemmer.

Kretsleddets oppgave er delt i flere områder.
Et av områdene er å skape program og opplevelser på tvers av gruppene. Dette gjøres ved å samle kretsens grupper til aktiviteter som konkurranse og manøvere, aldersbestemte arrangement og annet, alt etter hva kretsstyret og kretstinget ønsker fra år til år. Videre er oppgaven å sørge for et kurstilbud til ledere og patruljeførere.
Til slutt er kretsen det politiske bindeleddet mellom grupper og forbundsplan.

Hordaland krins holder til i Speidersenteret, som holder hus i Marken, sentralt i Bergen sentrum. Her har vi felleslokaler med kretsleddet til Norges Kfuk og Kfum speidere, Bjørgvin krets.

Kretstinget er kretsens øverste organ. Mer om kretstinget finner en her.
Den daglige drift ivaretaes av Kretsstyret og de ansatte ved Speidesenteret. Mer om kretsstyret finner en her.

Speiderbevegelsen er en internasjonal bevegelse, med ca 40 millioner medlemmer fordelt på de fleste land i verden. Speiderbevegelsens mål er å utvikle mennesker til selvstendighet og til å ta aktivt ansvar i samfunnet.Dette gjøres gjennom de fem sentrale områdene; Friluftsliv, Kreativitet, Vennskap, Samfunnsengasjement og Livskvalitet.
Mer om speiding finner du på feks Wikipedia

Historikk

Den 22. april 1912 ble det konstituerende møtet for Bergen Distrikt (senere Bergen Krets/Hordaland Krins) av Norsk Speidergutt-Forbund holdt på Kaien skole.  Da hadde det allerede et par år eksistert speidertropper i byen, inspirert av det arbeidet Baden Powell startet for gutter i England.  Baden Powell samlet sommeren 1907 20 gutter til en leir på Brownsea Island på den engelske kanalkysten, og dette regnes som speiderbevegelsens start.  Han utga boken «Scouting for boys» og arbeidets program og idé spredde seg raskt også til Norge.  De første speidertroppene i Bergen ble dannet i 1910 og den eldste eksisterende speidertropp i dag er 1.Laksevåg som er stiftet 18.mai 1911.

Allerede en knapp måned etter etableringen av speiderkretsen, deltok speiderne i den bergenske 17.mai-prosesjon.  I speidernes referat fra dagen kan vi lese følgende: «17de mai kl 8 morgen samledes samtlige speidergutter med sine tropsførere samt saamange av styre og raad som hadde anledning i børneparken for at avsløre Korpsets nye fane.  Saasnart morgenprocesjonen var opløst troppet speiderguttene op foran tribunen med front mot denne og hr. toldskriver John Lund traadte frem og holdt en tale til guttene hvori han la dem paa hjerte at være rigtige speidergutter og ba, idet fanen avdækkedes og Roald Amundsens billede paa fanens forside lyste guttene i møte, at ta ham til sit forbillede.  Derpaa sang man Roaldsvisen som var trykt i 17de maiprogrammet.  Efterpaa talte hr. overlærer Vigander til guttene og agent Krantz utbragte tilslut et leve for John Lund.  Fanen, som var en gave fra hr. John Lund og nogle andre private mænd, er meget pen og blev mottat av speiderguttene med stormende jubel.  Med den i spidsen marchertes saa til Skandsen for under den som mærke at delta i dagens festligholdelse.»

Koblingen mellom speiderne og Roald Amundsen er spesiell.  Programheftet for 17.mai 1912 har, foruten en artikkel om den nye speiderbevegelsen, også en billedserie om Roald Amundsen som nylig hadde gjennomført sin bragd å nå Sydpolen. Det var tydelig at John Lund og 17.maikomitéen så Roald Amundsen som en inspirator til det friluftsliv som er en vesentlig del av speidernes aktiviteter.  Den omtalte Roaldsvisen er en hyllest til Roald Amundsen, mot og manndom, og var tydelig ment som inspirasjon for norske gutter.  Visen ble også sunget av Flaggtoget i marsj over Torget og ved møtet med Hovedprosesjonen ved Kalmargjerdet.  Den gang gikk prosesjonene unisont syngende i sin marsj gjennom sentrum.

Aktivitetsnivået var stort fra starten, og i juni samme år var der stor oppmarsj av speidere på Skansemyren hvor det ble holdt oppvisning i speiderøvelser og andre aktiviteter.  Oppvisningen ble en suksess og innbragte kr 300,- i distriktets kasse.  Senere på sommeren deltok en liten kontingent på 10 speidere fra Bergen i en internasjonal speiderleir som ble arrangert i tilknytning til de olympiske leker i Stockholm.

Ikke alle var like begeistret for dette nye tilbudet til byens barn og unge.  Buekorpsene var skeptiske, og søndagsskolene ble meget betenkte, men med gjensidig forståelse og et godt samarbeid overvant man de vanskeligheter som oppsto. Med friluftslivet som ramme, introduserte speiderbevegelsen nye aktiviteter, i stor grad basert på at man skulle klare seg på egenhånd ute i naturen.  Speiderne ble også pionerer innen idretter som orientering, slalåm og volleyball.

Speiderarbeidet ble raskt en populær fritidsaktivitet, og det dukket jevnlig opp nye tropper både i Bergen og i omegnskommunene.  Også tropper i distriktene som naturlig var knyttet til Bergen (Hardanger og Voss, Sunnhordland og Sogn og Fjordane) kom med i Bergen krets.  Troppene fikk lokaler i menighetshus, på skoler og ellers der det fantes et rom hvor guttene kunne samles med sine aktiviteter.  Men så snart anledningen bød seg, bar det ut i skog og mark for å dyrke friluftslivet.  Helgeturer til fots eller på sykkel, med sommerens leirliv som det store mål for arbeidsåret.  I pinsen ble det slått leir i passende avstand fra hjemstedet, men om sommeren gikk gjerne turen lengre av sted.  Hvert fjerde år var det sommerleir for hele kretsen med opp til 1.000 deltagere.  Fra kretsleiren i Lærdal i 1934 returnerte deltagerne med båt til Gudvangen og marsjerte derfra med vaiende faner og  flagg over Stalheim til Voss.

Kretsens første virkelig store arrangement var speiderforbundets landsleir som ble arrangert på Sverresborg i 1916.  Med bybrannens herjinger tidligere på året og midt i brødrasjoneringens tid, ble dette en stor utfordring for kretsen som tok imot ca 400 speidere fra alle kanter av landet til en ukes teltleir på Sverresborg. På programmet sto, foruten flere av byens severdigheter, turer til Rundemanen og Åstvetskogen, konsert i Nygårdsparken, idrettsstevne på Skansemyren og søndagsgudstjeneste i Mariakirken.  Hver morgen var det gymnastikk og bading på Bontelabo umiddelbart etter revelje.

Landsleirene, med deltagere fra hele landet, ble også arrangert hvert fjerde år.  Dette er etter hvert blitt gigant-arrangementer som nå kan komme opp i 15-20.000 deltagere.  I 1956 hadde Bergen krets hovedansvaret for landsleiren på Bømoen, Voss.

Selv om speiderarbeidet, som annet frivillig ungdomsarbeid, drives som dugnadsarbeid, er det nødvendig med inntekter til å finansiere så vel aktiviteter som administrativt arbeid.  Før de offentlige bevilgningers og sponsorinntektenes tid, var det nødvendig å lete etter andre inntektskilder utover kontingenten fra medlemmene.  For bergensere med kremmerånd var forretningsdrift nærliggende, og bergensspeiderne så mulighetene i kafédrift. I en periode eide speiderne to kaféer, Kafé Fredheim i C. Sundtsgate og Speidernes Kafé og Konditori (Promenadekaféen) i Kong Oscars gate. Til å forvalte kafédriften ble opprettet AS Speidersakens Vel, og forretningsdriften ga grunnlag for å opprette en lønnet stilling til å ta seg av det forretningsmessige og administrative arbeid.  Kafédriften ble nedlagt på midten av 20-tallet, og selskapet overtok etter hvert forhandling av speiderartikler, kjent under navnet Speidernes Depot AS (senere Fritid-Sport AS).

Speiderarbeidet var i utgangspunktet beregnet på gutter fra 11 til 16 år.  Etter hvert kom det også et tilbud for yngre og eldre aldersgrupper.  Baden Powell hadde lagt grunnlag gjennom sine beskrivelser av ulvungearbeidet, basert på Rudyard Kiplings Jungelboken (8-11 år) og roverarbeidet (16-20 år) mer rettet mot villmarksliv.  Dette arbeidet fikk for alvor sin utbredelse på slutten av 20-tallet.  Samtidig økte behovet for kvalifiserte ledere.  Det ble utarbeidet lederkurs for de ulike arbeidsprogrammer og alderstrinn.  Den høyeste ledertreningen har internasjonal forankring.

Som alt annet barne- og ungdomsarbeid, ble speiderarbeidet den første tiden drevet separat for gutter og jenter.  Den første speidertropp i Bergen for jenter startet i 1918.  Da Norsk Speiderpikeforbund ble stiftet i 1921, var det med Bergen som base.  Selv om arbeidet ble drevet separat, var det samarbeid mellom de to speiderforbund. Målsettingen, speideridéen, var felles og da var det naturlig at de to organisasjonene utviklet et stadig tettere samarbeid.  I 1923 fikk de to speiderkretser en felles gave av Christian Michelsen: hytten på Guldstølen.  Guldstølen ble et populært turmål, spesielt for helgeturer, men etter datidens moralske normer: guttene og jentene disponerte hytten vekselvis.  Da hytten skulle overleveres, marsjerte speiderne i samlet flokk med vaiende faner fra sentrum til Guldstølen.  Christian Michelsen var selv for syk til å delta i seremonien, men en delegasjon dro etterpå til Gamlehaugen for å takke og hylle giveren.  På grunn av utstrakt hærverk i etterkrigsårene ble det til slutt umulig å vedlikeholde hytten, og den måtte derfor rives på slutten av 60-tallet.  I dag har Bønesspeiderne reist en raste-bu på eiendommen til glede for turgåere i området.  Eiendommen på 28 mål er fortsatt i speidernes eie.

Norsk Speiderpikeforbund og Norsk Speidergutt-Forbund ble i 1978 slått sammen til Norges speiderforbund.  Speiderarbeidet knyttet til Norges Kristelige Ungdomsforbund er i dag samlet i et eget forbund, Norges KFUK-KFUM speidere.

Som nevnt, ble det allerede i 1912 arrangert en speideroppvisning på Skansemyren, og 17.mai 1924 ble det holdt en oppvisning på Møhlenpris lekeplass.  Men man følte behov for en bredere markedsføring og større presentasjon av speidersakens innhold og aktiviteter.  I 1925 ble det derfor arrangert en stor utstilling i Bergens Ridehus (nå Autogården i Nygårdsgaten) hvor speidere viste sine ferdigheter og de enkelte tropper hadde utstilt tur- og leirutstyr og modeller av  teltleirer. Utstillingen varte en uke og hadde egen utstillingsavis. I 1928 deltok speiderne på Bergensutstillingen ved Lille Lungegårdsvann, og i 1935 ble det igjen arrangert egen speiderutstilling, denne gang i Revehallen (som lå der hvor i dag Bergen Maritim skole ligger, Vestre Strømkai).  Utstillingen, med motto «Hvad er speidersaken» hadde en bred presentasjon av så vel den historiske og ideologiske bakgrunn som de ulike speideraktiviteter. En av troppene deltok med en signaleringsøvelse hvor det ble morset telegrammer fra det ene hjørnet av hallen til det andre.  To store tårn var bygget, og telegrammene ble innlevert av publikum i en luke, telefonert opp til toppen av tårnet, morset med lys over salen til det neste tårnet og utlevert ved skranken der.  En fjern forløper til dagens mobiltelefoni og e-post. Fra 1929 og noen år fremover hadde Bergens Aftenblad en ukentlig speiderside i sitt søndagsbilag som både brakte informasjon til den vanlige avisleser og fungerte som meldingsblad til speiderne.

Under krigen ble speiderarbeidet forbudt.  Alt utstyr, materiell og uniformsartikler måtte innleveres og det var forbud mot å benytte speiderlokaler og  -hytter og på noe vis fortsette speiderarbeidet.  Men mange tok sine speideridealer og -ferdigheter med seg i aktiv tjeneste mot den tyske krigsmakt.  Mange av speiderkretsens ledere gikk foran i motstandskampen.  Mangeårig kretsleder Fredrik W. Rieber-Mohn deltok i kampene i Valdres og ble leder av Milorg i Bergen. Rieber-Mohn ble arrestert og døde i konsentrasjonsleir i 1944. Tidligere kretsleder Bjarne Sæverud deltok i kampene på Voss og ble områdesjef for hjemmestyrkene.  Fredrik Kayser, som var troppsleder i 1.Fjøsanger ved krigsutbruddet, var med i Kompani Linge og deltok i Måløyraidet, var en av tungtvannssabotørene på Vemork og ble i krigens sluttfase nestkommanderende for Bjørn West-styrkene i Matrefjellene.

Speiderarbeidets utbredelse og økende tilslutning falt sammen med en interesse for friluftsliv generelt og bruken av byfjellene spesielt.  Aktiviteten var stor i mellomkrigsårene, og de første årene etter krigen fikk speiderbevegelsen, i likhet med annet ungdomsarbeid, en kraftig økning i medlemstallet.  Tilslutningen har senere variert noe, delvis påvirket av konkurranse fra nye ungdomstilbud og endringer innen skole og media.  Men speidingens ideologiske grunnlag og vektlegging på friluftsliv har vært klare fortrinn i medlemsrekrutteringen.

Som friluftslivspionerer har speiderne i Bergen satt et varig minnesmerke.  Det var Laksevågsspeiderne som under en telttur til Tennebekkskogen i 1918, fant på å kalle skogen for Kanadaskogen. Siden har dette blitt stående som stedsnavn for et av byens mest populære turområder.

Speiderbevegelsen samler i dag ca 40 millioner speidere i mer enn 217 land.  Det internasjonale fellesskapet har en fremtredende plass i arbeidet og markerer speiderbevegelsen som en fredsbevarende organisasjon.  Hvert fjerde år arrangeres leirer med deltagelse fra alle medlemsland. Fjorårets verdensspeiderleir i Sverige samlet 40.000 speidere.  Mange speidergrupper har vennskapsgrupper i andre land.

Mye har forandret seg i de over 100 år som har passert siden Baden Powell startet en verdensbevegelse.  Speiderarbeidet har måttet tilpasse seg skiftende tider og nye rammebetingelser.  Men bevegelsens grunnlag står fast; et arbeid som bygger på praktisk, moralsk, religiøs og fysisk trening.  Vel forankret i disse fire pilarer står bevegelsen godt rustet til også å ta imot nye generasjoner av ungdom som søker fellesskap og friluftsliv.

(c) Tekst: Erik Næsgaard